Flatkabler, som en type fler-kabel, ble først brukt i datamaskiner og elektroniske instrumenter. På grunn av deres fordeler som fleksibilitet og liten ledningsplass, er de også mye brukt i forbrukerelektronikk som telefoner og båndopptakere. For å møte ulike brukskrav utvikles det stadig nye typer flatkabler. Bruken av isolasjonsforskyvningskoblinger gjør termineringen av flate kabler ekstremt praktisk og pålitelig, men den stiller også høyere krav til de geometriske dimensjonene til flate kabler, som for eksempel senter-til-senteravstandstoleranse, kumulativ senter-til-senteravstandsfeil og isolasjonstykkelse, og øker dermed vanskelighetene for kabelproduksjon.
Produksjonsprosessen for flatkabler er i utgangspunktet lik den for plastkabler. I flatkabelformingsenheten, i tillegg til å legge til en flatkabelformingsenhet relatert til hovedprosessen for isolasjonsmaterialebehandling, er utstyret som multi-head pay-off-rammen, kjølevannstanken, gnistdetektoren, avtrekkeren og kveilmaskinen i hovedsak lik utstyret som brukes i produksjonen av plastledninger.
Formingsmetoden for flate kabler innebærer å legge sammen en gruppe kjernetråder jevnt anordnet med en viss avstand mellom to stykker plastfilm, og deretter binde de tre sammen for å danne en flat kabel ved hjelp av en bestemt metode. To problemer må løses under støpeprosessen: For det første, hvordan produsere to lag med plastfilm som kan binde eller smelte sammen; og for det andre, hvordan sikre at en gruppe ledere opprettholder en viss avstand og er jevnt arrangert.
Isolasjonen til flate kabler inkluderer myk polyvinylklorid, polyester og fluoroplast, etc. Disse polymerforbindelsene har forskjellige prosessegenskaper, og krever forskjellige behandlingsmetoder for å forme dem. Ulike flatkabelstøpemaskiner er utviklet. Selv om hvert selskaps støpemetode har sine egne egenskaper, kan de i utgangspunktet deles inn i fire kategorier:
1. Direkte ekstruderingsmetode. Denne metoden bruker en plastekstruder for å direkte ekstrudere flatkabler ved hjelp av en dyse, slik som flatkabelmaskinene fra KABLEMETAL (Vest-Tyskland) og MAILFLER (Sveits).
2. Lamineringsmetode. Denne metoden bruker et par ruller for å presse lederne og plasten sammen for å danne en kabel. Denne metoden kan videre deles inn i to typer basert på kilden til plastfilmen: den ene kalles ekstruderingsfilmlaminering, slik som flatkabelmaskinen fra Showa Wire & Cable Co., Ltd. (Japan); den andre kalles pre-formet filmlaminering, for eksempel båndkabelmaskinen fra det 23. forskningsinstituttet til departementet for maskiner og elektronikkindustri.
3. Bindingsmetode. To tynne filmer er festet til en leder ved hjelp av et lim for å danne en flat kabel, som vist i Polycool flatkabelmaskin fra Factory 20.
4. Metoder mellom to formingsmetoder, slik som skjermede flatkabelmaskiner som kombinerer ekstrudering og laminering, er rapportert i en rekke publikasjoner.
